Lonkanfjorden

Malmgruvene innerst i Norddalen i Lunkfjorden, kalt Memurugruvene etter sin beliggenhet i fjellet under Memuruskaret. Et kortvarig, lokalt industrieventyr, og en virksomhet vi fortsatt ser sporene av.

På 1890-tallet gikk det en skjerpefeber over landet. Etterspørselen etter jern var stor, og store beløp ble investert i bergverkselskaper.

Inne i Norddalen ble jernmalm funnet og skjerp registrert i 1895. i 1901 ble funnet erklært «drivverdig Malm av betydelig Udstrækning». AS Nordlandske Grubebureau sikret seg rettighetene og startet arbeidet med finansiering. Tyske selskaper stilte med betydelig kapital mot pant i anleggene og rettigheter.

Svinghjulet fra taubanen til dagbruddet i Norddalen. Foto: Brit Grønmyr

Malmkaia på Klubben. Foto: Arild Bondestad

Året 1910 startet byggingen av utskipingsanlegget, jernbanen innover dalen og arbeidsbrakkene. Gruvedriften startet i større omfang fra 1911, men varte ikke lengre enn til november 1913. Gruvedrifta foregikk i sommerhalvåret (mai – november) og det ble skipet ut totalt ca. 23 000 tonn.

Malmlager, lasteanlegg, kaianlegg, mannskapsbrakke, verksted, smie og stall til hester ble plassert her på Gamhaugodden.

Fulle malmvogner rullet av egen tyngde ut dalen, mens hester dro tomme vogner tilbake. Et par partier måtte hestene også trå til på nedtur.

Turstien til Møysalen (1264 m.o.h.) følger jernbanelinja, «Lina», ca 3 km innover dalen. Etter «lina» ble jernmalmvognene fraktet ut og inn dalen delvis trukket av hester. Taubane førte opp til gruvene.

Turstien passerer like forbi et godt synlig dagbrudd som i bunnen fører inn til gruveganger. Denne gruva var trolig den som fikk navnet «Haakon VII’s grube», og ligger på en haug ca 200 m.o.h. Nede i gruvegangen ligger rester av taubanemaskineriet og ute på brinken ses rester av arbeidsbrakkepilarer. Flere gruveinnslag kan sees under fjellfoten et par hundre meter lenger opp.

Kilder forteller at flere enn 100 mann jobbet ved anlegget. Det gikk 2 skift hver på 12 timer. Timelønnen var 30 – 50 øre. En grunneier fikk 2 øre per tonn malm fraktet over hans eiendom.

(Innlandet historielag)

Dagbruddet i Norddalen. Foto: Brit Grønmyr

Utsikt fra gruvene i Vestpolltind. Foto: Lødingen historielag

Øksfjorden

I 1904 (en rapport sier 1903) var det oppstart av gruvedrift, prøvedrift, i Vestpolltinden innerst i Øksfjorden. Feltet ble kalt Vestpolltind jernmalmfelt. Det var et svensk selskap som startet opp. Stigeren var svensk og het Wennerstrøm. Det var en meget bratt og vanskelig tilgjengelig vei opp til gruvegangene, og feltene lå tildels høyt. Høgtindgangene/Tendegruven lå øverst, 660 – 800 moh. Lenger ned, 537 moh, var Svartmalmgangen. Nederst var Storstollgangen/Slørstollgruven som lå 300 – 350 moh. Gruvefeltet tilhørte A/S Nordlandske Grubekompani.

Det var prøvedrift i 4 år, fra 1904 til 1908. Etter at det ved skjerping ble oppdaget jernmalm i Vestpolltinden ble drifta umiddelbart satt i gang. Arbeidslaget bestod i 1907 av 30 personer, med andre ord et forholdsvis stort foretagende. Fra starten og fram til 1907 var det drevet 190 m med stoller, 235 m orter og tverrslag samt utført en del avrøsking og dagskjerping. Selve drifta av gruvene i Vestpolltinden ble avsluttet i 1908, men aktiviteten fortsatte i 1909 med Opfarings- og Undersøkelsesarbeid med stoller og blotninger. I 1912 var det en del mindre aktivitet i Vestpolltinden. Nordiske Grubekompagni drev da litt undersøkelsesarbeid, og en del malm ble uttatt til anrikingsforsøk. Feltet ble det året overdratt til det nydannede aktieselskapet Øksfjords Malmfelter som hadde adresse i Trondheim. Aktiviteten fortsatte i 1916 og det ble fastlått at Høgtindgangene var rikest på malm. En tre tonns prøve viste at på sine steder hadde malmen en jerngehalt på over 42%.

En av gruvegangene i Vestpolltinden. Foto: Lødingen Historielag

Indre deler av Øksfjorden med malmfeltet i Vestpolltinden til venstre i bildet. Foto: Brit Grønmyr

En rapport fra 1918, hvor feltets drivverdighet er omtalt, anslås det at feltet inneholder 18 millioner tonn råmalm. Vi må gå helt fram til 1939 før ny befaring av Øksfjord Jernmalmfelt ble foretatt, da med sikte på å undersøke feltets mineralogi nærmere. Av sjeldne mineraler som da ble funnet blir  mangan fayalitt og shodonitt nevnt.

Prøvedrifta i Øksfjorden fikk store ringvirkninger i lokalsamfunnet. Fiske og jordbruk var viktigste bidragene til livberging for Øksfjordfolket, men noen hadde, i de årene prøvedrifta varte, ei viktig biinntekt fra arbeid i gruvefeltet. Det ble sagt at betalinga var god. Som eksempel på det kan nevnes at da Rikard og kona Joakime Hansen ryddet husmannsplassen Normanndalen, og flyttet dit i 1911, var det inntekt fra arbeidet i Vestpollen malmfelt som finansierte prosjektet.

Brakker ble oppført og jernbanesviller lagt for transport av malm, og veier opp til gruvene ble anlagt. I forbindelse med gruvedrifta startet Sedrup Christensen, Vågehamn en filial i ei seterbu i Austpollen hvor han leverte varer til anlegget.

(Lødingen historielag)