Om Møysalens geologi

Området rundt Møysalen består av bergarter som er dannet dypt nede i jordskorpa for 2500 og 1800 millioner år siden. Dette er noen av de eldste bergartene vi kjenner i Norge. Flytende magma fra jordens indre størknet her sakte men sikkert til en grovkornet bergart.

I tiden etter at disse bergartene ble dannet dypt nede i jordskorpa, har alt endret seg. Flere ganger. Kontinenter beveger seg med noen millimeter i året, og over mange millioner år utgjør dette store avstander. Kontinenter har flytt rundt på kloden, kollidert og dannet fjellkjeder som har blitt bygd opp og slitt ned flere ganger. Etter hvert har bergartene som ble dannet flere kilometer ned i jordskorpen, kommet fram i dagen, fordi bergartene som opprinnelig lå over dem, har blitt slitt vekk.

Fargerikt berg ved Forselva i Øksfjorden. Foto: Brit Grønmyr

Råttent fjell rundt Øvre Kvanntovatnet. Foto: Brit Grønmyr

For om lag 65 millioner år siden, var det som skulle bli Møysalen slitt ned til et bølgende, men ganske flatt landskap som ikke lå særlig langt over havet. Den gang lå det som skulle bli Norge og det som skulle bli Grønland, nærmest sveiset sammen i ett kontinent. Så begynte dette kontinentet å revne, og Grønland seg mot øst og Atlanterhavet ble dannet. Samtidig løftet landskapet langs Norgeskysten seg opp mellom 1000 og 2000 meter, og vær og vind begynte å slite ned det nå så høytliggende slettelandskapet. Den flate toppen av Møysalen kan være en rest av dette landskapet.

Et annet karakteristisk trekk for området, er at vi finner spor etter kjemisk forvitring. Dette er ganske vanlig i tropiske strøk, der fjellgrunnen har blitt utsatt for kjemisk forvitring og nærmest smulder opp. Det som skulle bli Norge lå også i «tropiske» områder rundt ekvator for ca. 4-500 millioner år siden, og bergartene ble naturlig nok utsatt for forvitring. I resten av landet er dette stort sett fjernet av istidene, men det finnes fremdeles spor etter «tropisk» forvitring i Møysalen.

I løpet av de siste 2,6 millioner årene har vi hatt et klima som har vært mer eller mindre konstant i endring. I denne perioden har svingningene i klima skapt mer enn 40 perioder med nedisninger og avsmeltinger, gjerne kalt istider. Disse har betydd mye for hvordan dagens landskap ser ut. Breene har gravd ut og forsterket arbeidet med å hule ut svake soner i berget til store og mindre botner, daler og fjorder. Istykkelsen og -utbredelsen har variert, mange områder i fjellet har ikke nødvendigvis blitt berørt av alle nedisningene, og noen topper har til og med ligget over isen. Mange av de spisseste tindene, som Storemøya og Litlemøya har nok blitt til ved at fjellet har blitt gravd ut av lokale breer på flere kanter, slik at det til slutt bare står igjen en spiss i midten. Mange av de alpine tindene i Møysalen- området har fått sin form gjennom denne prosessen. (NGU – Norges Geologiske Undersøkelser)

Botnbreen under Mæysalen senhøstes. Lonkanfjorden i bakgrunnen. Foto: Brit Grønmyr