Sigurd Slembes tilknytning til Øksfjorden

 

Sigurd Magnusson Slembe var en norsk tronkrever i borgerkrigstida. Han drepte Harald Gille, men lyktes aldri å få de norske stormennene på sin side slik at han vant kronen. Sent på høsten i 1138 var Slembe på flukt nordover i Hålogaland sammen med Magnus Blinde. De flyktet først til Bjarkøy hvor Magnus ble værende hos noen venner. Men Slembe følte seg utrygg der og seilte sørover leia for å finne seg et bedre egnet skjulested. Han dro sørover Tjeldsundet, gjennom Svellingen og inn Øksfjorden. Med seg hadde han 20 mann.

Tjuvhallarnesset i Vestpollen. Foto: Brit Grønmyr

Vestpollen sett fra Møysalen, men Tjuvhallarnesset stikkende ut i fjorden. Foto: Brit Grønmyr

 

 

I Vestpollen, eller Tjyvhallaren som stedet kalles, mener man at han og følget på 20 mann slo seg til for vinteren, godt skjult frra leia og med ei hule som bosted. Åpningen til hula stengte de slik at ingen kunne se inngangen fra fjæra. Det var ingen som bodde inne i Øksfjorden på den tida, og som kunne fortelle videre hvem som oppholdt seg i fjorden. Men skipene de seilte med var jo lett synlige. Sigurde visste råd. Han hogde stavnen av og søkte dem. Og der inne i Øksfjorden overvintret følget.

Hendinga er beskrevet i Snorres Heimskringla. Neste vår fikk Slembe hjelp fra samer i Gluvrafjord til å bygge to nye langskip. Da skipene var ferdige, seilte Sigurd med følge sørover og var klar for nye vikingetokt. Disse skipene var så snare på vannet at ikke noe annet skip kunne ta dem igjen skriver skalden: -Få kan følge fura frå Hålogaland senebundne skip svipar under seglet…

Man kan jo lure på hvordan de overlevde der inne i Øksfjorden. Noen visste om dem ifølge Snorre: Torleiv Skjappe og Einar, sønn til legendariske Ogmund Sande fra Sand i Tjeldsund og Gudrun, dotter til Einar Areson fra Røykholar sendte mat til Sigurd om vinteren.

Slembehula, med en bit av vår norgeshistorie, ligger der fortsatt, i nær tilknytning til nasjonalparken.

(Lødingen historielag)

Sigurd Slembe-hula kan finnes i steinen oppi lia ved Tjuvhallarnesset i Vestpollen. Foto: Brit Grønmyr

Storvatnet med Sebortinden i bakgrunnen. Foto: Brit Grønmyr

Tørkleet i Storvannet

Sigurd Slembe hadde kontakt med samene i området der han overvintret. Kilder fra 1100-tallet stadfester det. Reindrift drives fortsatt og vil være en del av hva framtidige fjellvandrere vil møte i en levende nasjonalpark.

Og samiske sagn fra området er det mange av: En samefamilie holdt til ved Storvannet. To av barna hadde det moro med å leke ved vannet, og der fant de et tørkle. De tok med seg tørkleet heim, men etter det var det ikke fred å få natters tid i sameleiren. Rop og jammer hele natta. En dag kom samen til noen fastboende og fortalte om funnet. Bonden på gården ble forskrekket over det han hørte og fortalte at året før hadde tausa hans gått gjennom isen og blitt borte på Storvannet. Da han ble fortalt hvordan tørkleet så ut, kunne mannen bekrefte at det hadde tilhørt den forulykkede. Tørkleet ble brakt tilbake til stedet der det var blitt funnet, og siden ble det fred.

Forkledalen

Ovenfor Storvannet ligger en dal som kalles Forkledalen. Dalen ligger på nordsida av Ingelsfjordeidet like ovenfor der tørkleet som er omtalt i sagnet Tørkleet i Storvannet ble funnet.

Navnet kan komme av at når man på en bestemt tid av året, høst eller vinter, sitter i skaret mellom Tverrdalen og Forkledalen, skal det være mulig å se tegningen av et forkle i dalsida midt imot.

Men navnet kan også ha sitt utspring i følgende sagn: Ei jente gjette buskapen på Ingelsfjordeidet. I stupvarmen om dagen trakk dyra opp i dalen. Jenta fulgte etter og satte seg på en høg stein. Mens hun satt der, ble hun vâr en bjørn som tydelig var interessert i buskapen.

Forkledalen med Lofast/E10 og Øksfjorden i bakgrunnen. Foto: Brit Grønmyr

Forkledalen tidlig på våren. Foto: Brit Grønmyr

Jenta begynte å rope og skrike for å skremme bjørnen, men den gikk rett på henne. Hun kjente seg nokså trygg oppe på steinen og gaula og bar seg for å jage dyret vekk. Så veldig trygg var hun ikke, for bjørnen prøvde gang på gang å komme seg opp til henne. Da slo hun bamsen med gjeterstaven sin, men den hadde da fått tak i forkleet til jenta og reiv det av henne. Det siste hun så av bjørnen var at den reiv og sleit i forkleet mens den fôr til skogs.

Da jenta følte seg såpass trygg at hun våget seg ned fra steinen, fikk hun buskapen foran seg og kjeppjaget den ned lia og heim. Mannen på gården la i vei for å få has på bjørnen. Det eneste han fant var restene av forkleet til jenta.

Sjøorm i Øksfjorden?

Det er i alle fall fire personer som påstår at de på ulike tidspunkt har observert noe på Øksfjorden som de mener må ha vært en sjøorm. En av disse er Anton Meløe som i 1936, mens han var lærer i Svartskard, oppdaget et sjøormlignende vesen da han ble skysset i småbåt fra Svartskard til Kvannkjosen. Det var stille på havet, men plutselig begynte båten å duppe, og de fikk se en bårestreng og noe som beveget seg i sjyskorpa i enden av bårestrengen. Vesenet svømte innover fjorden, og fra båten kunne de tydelig se et lite hode som stakk opp, og bak hodet slynget det seg flere bukter. Dyret snudde og satte kursen utover fjorden. Da kunne de tydelig se at hodet, som var mindre enn et hestehode, beveget seg fra side til side. Og de kunne se at skapningen var brun av farge.

Ved Forselva i Øksfjorden. Foto: Brit Grønmyr

Vårstemning i Vestpollen innerst i Øksfjorden. Foto: Brit Grønmyr

Da de kom til Kvannkjosen, fortalte de en mann som bodde der hva de hadde sett. -Den har æ også sett, sa mannen, hodet så slik ut. Så knyttet han neven for å vise og bøyde handleddet. De ble da klar over at det måtte være en sjøorm de hadde sett. Etter hvert som historia ble kjent, var det flere som kunne berette at de hadde sett vesenet, eller sjøormen, nettopp i Øksfjorden.

(Lødingen historielag)