Man finner også åpen bjørkeskog med blåbær og blokkebær i rikt monn for den som har et sankerhjerte. At vi er et stykke mot nord vises ved at det som er regna som fjellarter lenger sør, som molte, kvann og lirypa, kan finnes helt i fjæresteinene.

I Vesterålen går alle storbregnene under betegnelsen «blom», og blomliene kan være en utfordring om man ikke har en sti å følge. Men plutselig er man over tregrensa og kan vandre i en mosaikk av lyngmarker og snøleier, myrer og små og store vann. Stein er det også rikelig av både over og under tregrensa, og terrenget bærer preg av ustabilt fjell og mangfoldige større og mindre ras gjennom tidene.

Kvann. Foto: Brit Grønmyr

Kulturlandskap i gjengroing i Lonkanfjorden. Foto: Brit Grønmyr

I områder der det tidligere var bosetting kan man se åpne områder som følge av hogst, beiting og slått. Særlig gjelder dette Nordbotn i Lonkanfjorden, ved Rørnes i Øksfjorden og i Ingelsfjorden. Selv om det er lenge siden områdene var i aktiv bruk tar det lang tid før arealene gror igjen, men vegetasjonen er i endring og det er bare et tidsspørsmål før det som tidligere var kulturmark er tatt tilbake av naturen.

Øksfjorden har lenge vært et kjerneområde for elgen på Hinnøya, og man finner godt med elg i alle fjordene rundt Møysalen. Om man er ute på vandring eller i båt i noen av fjordene i verneområdene en sen ettermiddag eller tidlig morgen er det gode sjanser for å få sett beitende dyr i de grønneste glennene i liene.

Oteren regnes som en sårbar art nasjonalt, men lokalt her i og rundt verneområdene er bestanden god. Den bruker de fleste strendene langs sjø og nærliggende vassdrag, men kan være vanskelig å få øye på.

Elg i Forkledalen. Foto: Brit Grønmyr